Kristent verdigrunnlag

Skrevet på bakgrunn av stoff i 'Tyranni' (Hanne Herland) og 'Den innbilte konflikten' (Sverrre Holm)

Siden 1600-tallet har det vært standard holdning at man diskuterte politiske forhold utenfor den religiøse sfære, for slik å utvise religionsfrihet for alle. Bakgrunnen var at ikke en bestemt religiøs tilhørighet skulle dominere og undertrykke andre religiøse tilhørigheter. Problemer som følge av intoleranse og forfølgelse av folk fra andre religioner, var betydelige.
Det var i denne perioden den kristne, engelske filosofen John Locke grunnla liberalisme og menneskerettsteorier. I dag er det viktig å understreke at dette var en liberalisme som oppsto i en konservativ sammenheng -se nedenfor. Motivasjonen for Lockes anstrengelser, var samtidens intoleranse mot andre troende. Den opprinnelige liberalismen han tok initiativ til, innebar frihet til å velge, som er en av frihetene demokratiet bygger på.

Locke foreslo å innsette en regjering som folket ga sitt samtykke til. Folkets rett til å innsette og avsette sine ledere, var det første prinsippet han tok til orde for. Det innebar å gi enkeltmennesker frihet til å leve slik de ønsket i fellesskapet. Denne rettigheten innebar ikke noen godkjennelse til å trampe på andre trosoverbevisninger.

Et annet prinsipp Locke innførte for maktfordeling, var retten til å kunne kritisere den herskende klasse for å motsette seg tyranni og maktmisbruk. Disse prinsippene sto sentralt i Lockes liberal-konservative definisjon av frihet.
Opprinnelig innebar det å være liberal at en respekterte folks rett til å tenke og tro forskjellig og ha ulike livssyn. Liberalismen ble et nytt skudd på det konservative treet, som krevde ansvarlighet i fellesskapet. Frihet under ansvar, var mottoet. Locke var opptatt av både individets rettigheter og plikter. Det var ikke en liberalisme blottet for moral og samfunnsansvar han sto for.

Mens dagens liberale definisjon av ytringsfrihet, synes det å fremstå som rett til være frekk og direkte ondsinnet i hva som sies til andre, uten hensyn til dannelses og høflighets-idealer. Frekkhet og ondskap var ikke opprinnelelig noen liberal verdi. Dannet, saklig og rasjonell debatt, med fokus på sak og ikke på person, er den historisk liberale betydning av ytringsfrihet. Ikke den progressive, grenseløse frekkheten vi ser implementert i dag.

At samfunnet automatisk blir bedre ved at alle kan si det de vil til hvem de vil, er imidlertid et blåøyd prinsipp. Tenk hva som ville skjedd i trafikken, om reglene ble fjernet og alle kunne 'prate seg til sin rett' Det ville ikke stoppet med mindre flatterende fingerbevegelser. Den kulturradikale ytringsfriheten praktiseres nettopp som retten til å håne, mobbe, lyve og bagatellisere poengene til dem man er uenig med. Ja, helst vil man fjerne deres meninger fra offentligheten. Det medfører et meningstyranni, som knapt står tilbake for Stalintidens sensur. Til og med den liberale respekt for forskjellighet og ytringsfrihet, har blitt et totalitært redskap for å stilne meningsmotstandere.

Locke poengterte at den aktive forfølgelse som ble drevet mot andre kirkesamfunn i hans tid, verken var bibelsk, eller i overensstemmelse med Jesu liberal-konservative undervisning. Den samme holdning om å skulle holde noe og noen utenfor den offentlige debatten, finner vi igjen i våe dager. Og hva skal holdes utenfor? Nettopp de moralske kjøreregler som definerer hva som er rett og galt på en slik måte at det krever respekt, dannelse og høflighet i møte med andre.

En slik tankegang avslører det intense ønsket ytterliggående ateistiske tenkere har om å knuse religionens rolle og kvele tradisjonell etikk. De benytter seg bevisst av den fordreide definisjonen av sekularisme som religions-nøytralt/intolerant system, som kan brukes til å innføre det ateistiske, religionsfrie samfunn. Som svar på dette må kristne i stedet kreve et religions-åpent samfunn, der samfunnet kan finne gode verdier å bygge videre på, i stedet for ikke å lære av historiens feilgrep.

På slutten av 1800-tallet ble det i England innført et prinsipp i vitenskapen, om at alle årsaker skulle være av naturalistisk karakter (X-club). En slik begrensning fungerer greit for empirisk vitenskap, som kan repeteres, kontrolleres og falsifiseres. Men når man beholder samme krav til årsaker i slutning til beste forklaring (abduktiv metode), blir det ikke nødvendigvis den beste forklaring man finner.

Bakgrunnen for et slikt krav kan grunnes i at tro anses som noe usikkert og upålitelig, i motsetning til vitenskapens 'sikre' kunnskap. Men dette finnes å komme i strid med den moderne fysikkens pioner, Einstein. Den filosofisk skolerte Einstein hevdet at troen på en ekstern, objektiv verden, er basis for all naturvitenskapelig observasjon og målemetoder.

Einstein så troen på en lovmessighet i naturen som en forutsetning, eller antagelse, som det ikke var mulig å drive meningsfull vitenskap foruten. Tro er på det viset en naturlig forutsetning og premissleverandør for vitenskap. Når da vitenskapen selv er åpen for å slutte til intelligente kilder i arkeologi, kriminologi, kryptologi og SETI-forskning, virker det som selektivt ekskluderende ikke å kunne vurdere intelligente kilder i forhold til begynnelsen av universets, livets og menneskets opprinnelse.